Livet - troen - avklaringen – oppfordringen

43 år gammel, 44 om en uke. Så sitter jeg her med uvisse rammer for livet fremover. Kreft, uten prognoser for å bli frisk, har hengt over meg i 44 dager. Dager som kunne spist årene, men det har de faktisk ikke gjort.

Jeg har levd et privilegert liv. En god oppvekst, en innholdsrik ungdomstid og et spennende voksenliv. Gode mennesker har preget livet mitt, og jeg har hatt alt jeg trenger. Ganske mye jeg ikke trenger har jeg også hatt mulighet til å skaffe meg.

Jeg har en nydelig familie. 2 flotte jenter, og en enestående samboer. Hun blir forresten snart min kone.

-

Ungdomsårene midt på nittitallet handlet i veldig stor grad om troen på noe større enn seg selv. Jesus var sentral, og pinsemenigheten var arena. Jeg har bare gode minner fra den tiden! Det var høy bekjennelse og en pastor i magen. Men det var også herlige mennesker, gøye turer og et sterkt sosialt fellesskap. Mange av mine venner står igjen fra den tiden.

Dere som kjenner meg vet at i det voksne livet har ikke kristen tro og bekjennelse hatt den samme plassen i livet. Noen har underveis lurt på hva som skjedde. Jeg har flere ganger forklart at i dannelsen av den voksne meg oppstod en intellektuell orientering som ikke var forenelig med banale elementer i ungdomstroen.

For meg er frelseslæren slik den er nedarvet og forkynt en sentral innsigelse. Troen på en allmektig Gud som har skapt alle mennesker, som elsker alle mennesker og som sendte sin sønn for å dø på et kors. For at de (få) som tror på han skal bli frelst til himmelen. Samtidig skal de (mange) som ikke har ”fått det samme lys” fortapes til et evig helvete.

Denne læren er for meg ubegripelig og fremstår med total mangel på sammenheng. Den kristne troen, slik jeg har lært den, varsler en etnisk rensning uten sidestykke. Enhver tragedie i verdenshistorien blir småtterier når milliarder skal møte fortapelsen. Fordi de var for intellektuelle, eller for lite opplyste. Kanskje var livene for miserable til å unne seg luksusen i å lete etter noe større enn seg selv. Og alt for mange hadde ”uflaks” med hvilket verdenshjørne de ble født i. Det er meningsløst å snakke om en rettferdig gud som setter opp porten i nordvest, utilgjengelig for brorparten av menneskeheten fra sør og øst.

Jeg kan likevel filosofere rundt og søke tro på noe større enn det vi ser. Men for meg må det være en gud med stor ”G”. Kanskje er Gud en realitet, som ble borte i læren om seg selv. Religionene er satt opp med en gjensidig utelukkelse. Læren om ”oss og dem”. Den simpleste hersketeknikk for å holde sine nær, ved å sette opp bilde av det vantro utenforskapet. Hvor ble det av den allmektige? Hvor ble det av han som skapte alle? Som elsket alle like høyt? ALLE!

-

Mange av mine troende venner har meldt at de ber for meg. Andre har lurt på hva jeg tenker om det.. 

Jeg er udelt positiv til at mennesker tar meg med i dagens viktigste samtale! Den omtanken som ligger i forbønn gir styrke i en vanskelig situasjon. At Gud skal helbrede meg har jeg likevel ikke noen stor forventning til. Jeg tenker historien viser meg at gudfryktige mennesker, som har vært omgitt av gode bønner og tillitsfullt ventet på sin Guds inngripen, likevel måtte møte sin skjebne. Like vanskelig tenker jeg det er å se rettferdighet i at en privilegert 43-åring skal reddes når titusener av barn lider nød og går ut av sin tid, nærmest før den har startet.

Jeg tror på mirakler, utført av og gjennom mennesker. Vitenskapen utvikles hver dag, og i morgen har vi løsninger på ting vi ikke kan løse i dag. Like mye tror jeg på englene i blant oss. For meg er englene medmennesker som strekker seg lenger enn man kan kreve for å løfte andre opp i vanskelige situasjoner. Jeg har funnet dem i hvite og grønne frakker på sykehuset. Jeg har dem blant vennene og i familien. De dukker opp på døren. De gjør det vanskelige mye lettere å leve.

Setter jeg sammen spørsmålene om Guds eksistens og nøden i verden, så har jeg ingen mulighet til å finne svaret. For egen del er jeg langt i fra fornøyd med svar som at ”Herrens veier er uransakelige”. Hvis det finnes en allmektig, som i tillegg er bare god, så har han noen reale utfordringer foran seg.

Personlig opplever jeg fraværet av Gud som mer rasjonelt enn hans tilstedeværelse, i det jeg betrakter verdens tilstand. De glimtene jeg ser av ”overmenneskelighet” har heller ingen direkte sammenheng med menneskets tro på en gud. Jeg ser englene blant mennesker som fornekter Guds eksistens like ofte som jeg ser dem blant de troende.

-

Jeg ønsker ikke å utfordre noens mulighet til å tro. Faktisk har jeg en viss beundring for de som med den største selvfølge kan hengi seg til det som er umulig å forklare. Man velger å tro, og finner stor styrke i å vite at det finnes en større enn seg selv. Å kunne leve hengivent til en allmektig Gud er nok et godt liv!

Samtidig tenker jeg at det ligger et stort ansvar i å ha ”funnet nåden” hos en allmektig Gud. 

Når jeg skriver at jeg opplever fraværet av Gud i denne verden så konkluderer jeg ikke med at Gud ikke finnes. Kanskje ligger utfordringen i at Gud ikke bringes til verden gjennom de troende. Når gudstjenesten har blitt en slags introvert avlatsøvelse, da kan det være vanskelig for Gud å slippe ut i verden.

Intellektuelt ville jeg anta at Jesus hadde droppet kirka. Jeg har lest om en mann som gikk blant vanlige folk, uten fokus på å samle sine tilhengere til belæring og sang. Det han gjorde var at han fant de svakeste og løftet dem. Folket var rundt han, fordi de viste at underlige ting kom til å skje.

-

Jeg hører at man må finne lyset for å forstå alt så mye bedre. At ”vi i mørket” bare forstår stykkevis og delt. For meg er det likevel slik at teologien inneholder så mange selvmotsigelser at den legger kirkerommene i mørke. Skal jeg da gå inn i mørke for å finne lyset? Eller må noen ta ansvar for å tenne lyset, og bringe det til meg?

Dette er ikke en bønn fra meg om å bli noens misjonsmark? Jeg er ikke i åndelig nød. Jeg er trygg på mitt ståsted og jeg nærer ingen frykt for å møte min skjebne.

Jeg fornekter tanken om et evig helvete. Finnes helvete, så er det her og nå! Helvete finnes i et portrom, når en syk og sliten narkoman setter overdose. Helvete finnes i muslimske Jemen når småbarn dør i nok en brutal humanitær katastrofe. Helvete finnes når 43 åringer dør av kreft i Indias slum. Uten tilgang på mat, vann og medisinsk hjelp. Helvete er en absolutt realitet når 10-år gamle jenter voldtas, føder døde babyer og ødelegges for alltid. Som et våpen i Afrikas kriger.

At ”fat’n happy” vesteuropeere sitter i kirka og bekjenner en gudstro hvor de selv skal forfremmes til herlighet mens disse andre skal gå til et enda verre helvete. Fordi de mangler en enkel bekjennelse. For meg er slik tro en sadistisk umulighet. Men Gud kan fortsatt være mulig!

-

Jeg trekkes mot tanken om å se læren om himmel og helvete som et bilde. En beskrivelse av de parallelle liv vi lever i en verden hvor det gode og det onde er realiteter. Men hvor vi gjennom våre valg er gitt stor mulighet til å påvirke hverandres liv. Hvor det sentrale ikke er livet etter døden, men livet vi lever. Hvor drømmen om himmel, inspirerer oss til å skape en bedre verden.

Troende, eller ei.. Jeg er helt sikker på at vi kan skape noe som ligner mer på himmel enn helvete!