tilbakeblikk, oppdatering til facebook 12/12-2018:

Følelsen i kroppen er god. Sårene etter operasjon har grodd og smertene er borte. Videre behandling har nærmet seg med en blanding av forventning, kampvilje og en liten porsjon frykt.

Gårsdagens møte på sykehuset var likevel av det knusende slaget. Beskjeden er at de ikke ser muligheten for å bli frisk.

Prognoser på tid er ikke tema. Cellegift gjennomføres som planlagt, målet er redusert til å holde sykdommen i sjakk. Så vet vi hvordan det ender. Måneder og år kan passere i brukbar form og med godt innhold i livet. Men gammel mann kan jeg ikke forvente å bli.

Vi gråter mye, fortvilelsen er stor. Jeg har familie og venner rundt meg og kjenner på trygghet og varme fra fantastiske mennesker. Men det vonde er umulig å holde i sjakk.

Jeg filosoferer mye over livsoppgaven min. Den har vært definert rundt å skape trygghet for familien, muligheter i alderdommen sammen med Stine og gode forutsetninger for ungene til å bli sterke voksne. Underveis skulle vi ha det gøy!

Livsoppgaven er nesten den samme. Det blir ikke gøy som «hæla i taket». Det skal bli nært og varmt. Det skal bli minnerikt. Vi skal bygge styrke og karakter. Og vi skal tilrettelegge for praktisk/økonomisk endring slik at det står igjen et bærekraftig utgangspunkt til de som en dag må fortsette alene. 

Men først skal vi kjenne på sorgen. Vi skal være nær hverandre. Vi skal la oss overøse av kjærlighet. Vi skal feire jul.

Årets mørkeste dag ble beksvart. Det er vondt å dele denne.. Men jeg kan ikke holde den tilbake. Og jeg vet jeg ikke vil angre når varmen deres kommer i retur❤️

Fortsatt har vi tro og håp. Ingen kapitulasjon, men den nøkterne praktikeren i meg innretter seg raskt etter dyktige legers beskjed. Tormod derimot skal fortsatt ha livskraft og vilje.

Ikke minst har vi kjærligheten. Jeg kjenner den fra alle rundt meg og jeg kjenner hvordan den motiverer meg til å stå i svineriet.