I møte med sykdom og død så står vi overfor et valg. Vi kan være takknemlige for det gode livet har gitt oss. Eller vi kan velge bitterheten over at livet begrenses og tar slutt.
Selv tok jeg tidlig et valg om å være takknemlig. Det var et rasjonelt valg, ikke helt naturlige følelser. Jeg hadde fått beskjed om at jeg var alvorlig syk, at sykdommen var kronisk. Jeg vil mest sannsynlig bli innhentet av sykdommen, og måtte forlate denne verden, før jeg hadde tenkt.
Jeg bestemte meg for å gjøre ”takk” til et viktig ord i livet mitt. Jeg skulle takke sykepleiere og leger for alt de gjorde for meg. Selv når jeg etter operasjonen opplevde et lite feilskjær som sendte meg dypt ned i et hull av fortvilelse og ekstra smerte. Så valgte jeg å være takknemlig. Takknemlig for at intensjonene var gode, selv om løsningen ikke var optimal. Mest av alt takknemlig for at etter den svarte natta så kom en engel av sykepleier og tente lyset. Løste utfordringene, fikk på plass oppmuntringene og sørget for at den neste dagen ble en bratt opptur.
Takknemligheten gjorde meg som pasient blidere. Hyggeligere å ha med å gjøre. Og den løftet min motivasjon til å stå på videre. Jeg tror alt dette bidro til bedre pleie og raskere rekonvalesens.
Noe av det jeg er mest takknemlig for er den enorme støtten som har kommet fra fjern og nær. Oppmuntringer til å leve på, følelsen av å ha vært av betydning for andre. Jeg er takknemlig for at jeg får føle stolthet over det bidraget livet mitt har vært og fortsatt skal være for andre.
Blant alle tilbakemeldinger var det noen som rørte meg spesielt. En av disse var fra min venn. Midt i sin egen sykdom viste han raust med medfølelse for meg i min situasjon. Han var ikke en nær omgangsvenn, men en jeg kjenner fra gamle dager og som jeg har holdt kontakt med via Facebook og felles bekjente. Hans nærhet i situasjonen betydde mye. Fordi den kom fra en som selv hadde nok å stri med, en som enkelt kunne sluppet unna med å ikke orke å engasjere seg i andres elendighet. Jeg kjenner en ekstra takknemlighet for at han tok seg tid.
Det ble en del meldinger frem og tilbake. Oppmuntringer og humor. En nærere deltagelse i hverandres situasjon. Og så tok jeg en tur på besøk.
Vi snakket om løst og fast. Litt fotball, litt sykdom, fremtid og fortid. En ting som slo meg veldig var hvordan Pål Anders stod i alt det vonde med takknemligheten først. Han hadde all mulig grunn til å være bitter på tilværelsen.
Han som alle oss andre hadde sikkert dårligere dager. Vi har jo alle en tendens til å bli introverte når livet herjer som mest med oss. Det er ikke fra det sorte hullet vi poster på Facebook.
Men takknemligheten var på ingen måte påtatt. Det var ikke et skuespill for å fremstå sterk i en svak situasjon. Derimot var det en fantastisk egenskap.. Han skalerte sine forventninger til den situasjonen han var i. Små gleder ble store. Jeg hørte om gleden av å orke å stå på kjøkkenet. Trylle frem gjærbaksten, for deretter å kunne gi godsaker til naboene. Takknemlig glede over å kunne begeistre andre.
Jeg hørte mye om takknemlighet til de fantastiske menneskene han hadde rundt seg. Spesielt foreldrene sine, som alltid stilte opp. Ikke sjelden har vi hørt om bitterhet for at omgivelsene ikke strekker til når det gjelder å bøte på våre vanskeligheter. Men her var det bare genuin takknemlighet å spore.
Jeg hadde alt bestemt meg for å være takknemlig. Likevel var dette til inspirasjon for veien videre. Det ble en tydelig bevisstgjøring på at valget om å være takknemlig er bærende for et positivt syn på livet og tilværelsen. Det er alltid mulig å ønske mer, men som regel bedre å takke for at man ikke fikk mindre.
Denne uken er jeg takknemlig for å stå sterk og robust. Til helgen har vi konfirmasjon. I november kjente jeg på frykten for at den dagen aldri skulle bli meg til dels. Takk, for at den dagen nå er her og at jeg forventningsfullt kan se mange flere dager i møte. Det er faktisk ingen selvfølge for noen av oss. Livet gir og tar, vi kan selv velge hvem av dem vi skal fokusere på.
Til Pål Anders vil jeg også si takk. Takk for at du delte den positive innstillingen din. For at du så klart understreket betydningen av å være takknemlig. Du sa det ikke direkte, men du viste det sterkt.
Vi vet ikke alltid hvem vi skal takke, eller hvordan vi skal gjøre det. Det er flott å utvise takknemlighet, men mest av alt tror jeg det er viktig å føle den. Gleden over hva som kom vår vei, ikke sorgen over det vi ikke fikk. Og aller minst den bitre følelsen over at andre har fått mer enn meg!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar