Takknemlighet

Denne uken startet med en vond nyhet. En venn av meg forlot oss så alt for tidlig. I en alder av 36 år hadde kroppen fått nok av sykdom. 

I møte med sykdom og død så står vi overfor et valg. Vi kan være takknemlige for det gode livet har gitt oss. Eller vi kan velge bitterheten over at livet begrenses og tar slutt.

Selv tok jeg tidlig et valg om å være takknemlig. Det var et rasjonelt valg, ikke helt naturlige følelser. Jeg hadde fått beskjed om at jeg var alvorlig syk, at sykdommen var kronisk. Jeg vil mest sannsynlig bli innhentet av sykdommen, og måtte forlate denne verden, før jeg hadde tenkt.

Jeg bestemte meg for å gjøre ”takk” til et viktig ord i livet mitt. Jeg skulle takke sykepleiere og leger for alt de gjorde for meg. Selv når jeg etter operasjonen opplevde et lite feilskjær som sendte meg dypt ned i et hull av fortvilelse og ekstra smerte. Så valgte jeg å være takknemlig. Takknemlig for at intensjonene var gode, selv om løsningen ikke var optimal. Mest av alt takknemlig for at etter den svarte natta så kom en engel av sykepleier og tente lyset. Løste utfordringene, fikk på plass oppmuntringene og sørget for at den neste dagen ble en bratt opptur.  

Takknemligheten gjorde meg som pasient blidere. Hyggeligere å ha med å gjøre. Og den løftet min motivasjon til å stå på videre. Jeg tror alt dette bidro til bedre pleie og raskere rekonvalesens.

Noe av det jeg er mest takknemlig for er den enorme støtten som har kommet fra fjern og nær. Oppmuntringer til å leve på, følelsen av å ha vært av betydning for andre. Jeg er takknemlig for at jeg får føle stolthet over det bidraget livet mitt har vært og fortsatt skal være for andre.

Blant alle tilbakemeldinger var det noen som rørte meg spesielt. En av disse var fra min venn. Midt i sin egen sykdom viste han raust med medfølelse for meg i min situasjon. Han var ikke en nær omgangsvenn, men en jeg kjenner fra gamle dager og som jeg har holdt kontakt med via Facebook og felles bekjente. Hans nærhet i situasjonen betydde mye. Fordi den kom fra en som selv hadde nok å stri med, en som enkelt kunne sluppet unna med å ikke orke å engasjere seg i andres elendighet. Jeg kjenner en ekstra takknemlighet for at han tok seg tid.

Det ble en del meldinger frem og tilbake. Oppmuntringer og humor. En nærere deltagelse i hverandres situasjon. Og så tok jeg en tur på besøk.

Vi snakket om løst og fast. Litt fotball, litt sykdom, fremtid og fortid. En ting som slo meg veldig var hvordan Pål Anders stod i alt det vonde med takknemligheten først. Han hadde all mulig grunn til å være bitter på tilværelsen.

Han som alle oss andre hadde sikkert dårligere dager. Vi har jo alle en tendens til å bli introverte når livet herjer som mest med oss. Det er ikke fra det sorte hullet vi poster på Facebook.

Men takknemligheten var på ingen måte påtatt. Det var ikke et skuespill for å fremstå sterk i en svak situasjon. Derimot var det en fantastisk egenskap.. Han skalerte sine forventninger til den situasjonen han var i. Små gleder ble store. Jeg hørte om gleden av å orke å stå på kjøkkenet. Trylle frem gjærbaksten, for deretter å kunne gi godsaker til naboene. Takknemlig glede over å kunne begeistre andre.

Jeg hørte mye om takknemlighet til de fantastiske menneskene han hadde rundt seg. Spesielt foreldrene sine, som alltid stilte opp. Ikke sjelden har vi hørt om bitterhet for at omgivelsene ikke strekker til når det gjelder å bøte på våre vanskeligheter. Men her var det bare genuin takknemlighet å spore.

Jeg hadde alt bestemt meg for å være takknemlig. Likevel var dette til inspirasjon for veien videre. Det ble en tydelig bevisstgjøring på at valget om å være takknemlig er bærende for et positivt syn på livet og tilværelsen. Det er alltid mulig å ønske mer, men som regel bedre å takke for at man ikke fikk mindre. 

Denne uken er jeg takknemlig for å stå sterk og robust. Til helgen har vi konfirmasjon. I november kjente jeg på frykten for at den dagen aldri skulle bli meg til dels. Takk, for at den dagen nå er her og at jeg forventningsfullt kan se mange flere dager i møte. Det er faktisk ingen selvfølge for noen av oss. Livet gir og tar, vi kan selv velge hvem av dem vi skal fokusere på.

Til Pål Anders vil jeg også si takk. Takk for at du delte den positive innstillingen din. For at du så klart understreket betydningen av å være takknemlig. Du sa det ikke direkte, men du viste det sterkt.

Vi vet ikke alltid hvem vi skal takke, eller hvordan vi skal gjøre det. Det er flott å utvise takknemlighet, men mest av alt tror jeg det er viktig å føle den. Gleden over hva som kom vår vei, ikke sorgen over det vi ikke fikk. Og aller minst den bitre følelsen over at andre har fått mer enn meg!

Livet - troen - avklaringen – oppfordringen

43 år gammel, 44 om en uke. Så sitter jeg her med uvisse rammer for livet fremover. Kreft, uten prognoser for å bli frisk, har hengt over meg i 44 dager. Dager som kunne spist årene, men det har de faktisk ikke gjort.

Jeg har levd et privilegert liv. En god oppvekst, en innholdsrik ungdomstid og et spennende voksenliv. Gode mennesker har preget livet mitt, og jeg har hatt alt jeg trenger. Ganske mye jeg ikke trenger har jeg også hatt mulighet til å skaffe meg.

Jeg har en nydelig familie. 2 flotte jenter, og en enestående samboer. Hun blir forresten snart min kone.

-

Ungdomsårene midt på nittitallet handlet i veldig stor grad om troen på noe større enn seg selv. Jesus var sentral, og pinsemenigheten var arena. Jeg har bare gode minner fra den tiden! Det var høy bekjennelse og en pastor i magen. Men det var også herlige mennesker, gøye turer og et sterkt sosialt fellesskap. Mange av mine venner står igjen fra den tiden.

Dere som kjenner meg vet at i det voksne livet har ikke kristen tro og bekjennelse hatt den samme plassen i livet. Noen har underveis lurt på hva som skjedde. Jeg har flere ganger forklart at i dannelsen av den voksne meg oppstod en intellektuell orientering som ikke var forenelig med banale elementer i ungdomstroen.

For meg er frelseslæren slik den er nedarvet og forkynt en sentral innsigelse. Troen på en allmektig Gud som har skapt alle mennesker, som elsker alle mennesker og som sendte sin sønn for å dø på et kors. For at de (få) som tror på han skal bli frelst til himmelen. Samtidig skal de (mange) som ikke har ”fått det samme lys” fortapes til et evig helvete.

Denne læren er for meg ubegripelig og fremstår med total mangel på sammenheng. Den kristne troen, slik jeg har lært den, varsler en etnisk rensning uten sidestykke. Enhver tragedie i verdenshistorien blir småtterier når milliarder skal møte fortapelsen. Fordi de var for intellektuelle, eller for lite opplyste. Kanskje var livene for miserable til å unne seg luksusen i å lete etter noe større enn seg selv. Og alt for mange hadde ”uflaks” med hvilket verdenshjørne de ble født i. Det er meningsløst å snakke om en rettferdig gud som setter opp porten i nordvest, utilgjengelig for brorparten av menneskeheten fra sør og øst.

Jeg kan likevel filosofere rundt og søke tro på noe større enn det vi ser. Men for meg må det være en gud med stor ”G”. Kanskje er Gud en realitet, som ble borte i læren om seg selv. Religionene er satt opp med en gjensidig utelukkelse. Læren om ”oss og dem”. Den simpleste hersketeknikk for å holde sine nær, ved å sette opp bilde av det vantro utenforskapet. Hvor ble det av den allmektige? Hvor ble det av han som skapte alle? Som elsket alle like høyt? ALLE!

-

Mange av mine troende venner har meldt at de ber for meg. Andre har lurt på hva jeg tenker om det.. 

Jeg er udelt positiv til at mennesker tar meg med i dagens viktigste samtale! Den omtanken som ligger i forbønn gir styrke i en vanskelig situasjon. At Gud skal helbrede meg har jeg likevel ikke noen stor forventning til. Jeg tenker historien viser meg at gudfryktige mennesker, som har vært omgitt av gode bønner og tillitsfullt ventet på sin Guds inngripen, likevel måtte møte sin skjebne. Like vanskelig tenker jeg det er å se rettferdighet i at en privilegert 43-åring skal reddes når titusener av barn lider nød og går ut av sin tid, nærmest før den har startet.

Jeg tror på mirakler, utført av og gjennom mennesker. Vitenskapen utvikles hver dag, og i morgen har vi løsninger på ting vi ikke kan løse i dag. Like mye tror jeg på englene i blant oss. For meg er englene medmennesker som strekker seg lenger enn man kan kreve for å løfte andre opp i vanskelige situasjoner. Jeg har funnet dem i hvite og grønne frakker på sykehuset. Jeg har dem blant vennene og i familien. De dukker opp på døren. De gjør det vanskelige mye lettere å leve.

Setter jeg sammen spørsmålene om Guds eksistens og nøden i verden, så har jeg ingen mulighet til å finne svaret. For egen del er jeg langt i fra fornøyd med svar som at ”Herrens veier er uransakelige”. Hvis det finnes en allmektig, som i tillegg er bare god, så har han noen reale utfordringer foran seg.

Personlig opplever jeg fraværet av Gud som mer rasjonelt enn hans tilstedeværelse, i det jeg betrakter verdens tilstand. De glimtene jeg ser av ”overmenneskelighet” har heller ingen direkte sammenheng med menneskets tro på en gud. Jeg ser englene blant mennesker som fornekter Guds eksistens like ofte som jeg ser dem blant de troende.

-

Jeg ønsker ikke å utfordre noens mulighet til å tro. Faktisk har jeg en viss beundring for de som med den største selvfølge kan hengi seg til det som er umulig å forklare. Man velger å tro, og finner stor styrke i å vite at det finnes en større enn seg selv. Å kunne leve hengivent til en allmektig Gud er nok et godt liv!

Samtidig tenker jeg at det ligger et stort ansvar i å ha ”funnet nåden” hos en allmektig Gud. 

Når jeg skriver at jeg opplever fraværet av Gud i denne verden så konkluderer jeg ikke med at Gud ikke finnes. Kanskje ligger utfordringen i at Gud ikke bringes til verden gjennom de troende. Når gudstjenesten har blitt en slags introvert avlatsøvelse, da kan det være vanskelig for Gud å slippe ut i verden.

Intellektuelt ville jeg anta at Jesus hadde droppet kirka. Jeg har lest om en mann som gikk blant vanlige folk, uten fokus på å samle sine tilhengere til belæring og sang. Det han gjorde var at han fant de svakeste og løftet dem. Folket var rundt han, fordi de viste at underlige ting kom til å skje.

-

Jeg hører at man må finne lyset for å forstå alt så mye bedre. At ”vi i mørket” bare forstår stykkevis og delt. For meg er det likevel slik at teologien inneholder så mange selvmotsigelser at den legger kirkerommene i mørke. Skal jeg da gå inn i mørke for å finne lyset? Eller må noen ta ansvar for å tenne lyset, og bringe det til meg?

Dette er ikke en bønn fra meg om å bli noens misjonsmark? Jeg er ikke i åndelig nød. Jeg er trygg på mitt ståsted og jeg nærer ingen frykt for å møte min skjebne.

Jeg fornekter tanken om et evig helvete. Finnes helvete, så er det her og nå! Helvete finnes i et portrom, når en syk og sliten narkoman setter overdose. Helvete finnes i muslimske Jemen når småbarn dør i nok en brutal humanitær katastrofe. Helvete finnes når 43 åringer dør av kreft i Indias slum. Uten tilgang på mat, vann og medisinsk hjelp. Helvete er en absolutt realitet når 10-år gamle jenter voldtas, føder døde babyer og ødelegges for alltid. Som et våpen i Afrikas kriger.

At ”fat’n happy” vesteuropeere sitter i kirka og bekjenner en gudstro hvor de selv skal forfremmes til herlighet mens disse andre skal gå til et enda verre helvete. Fordi de mangler en enkel bekjennelse. For meg er slik tro en sadistisk umulighet. Men Gud kan fortsatt være mulig!

-

Jeg trekkes mot tanken om å se læren om himmel og helvete som et bilde. En beskrivelse av de parallelle liv vi lever i en verden hvor det gode og det onde er realiteter. Men hvor vi gjennom våre valg er gitt stor mulighet til å påvirke hverandres liv. Hvor det sentrale ikke er livet etter døden, men livet vi lever. Hvor drømmen om himmel, inspirerer oss til å skape en bedre verden.

Troende, eller ei.. Jeg er helt sikker på at vi kan skape noe som ligner mer på himmel enn helvete!

tilbakeblikk, oppdatering til facebook 12/12-2018:

Følelsen i kroppen er god. Sårene etter operasjon har grodd og smertene er borte. Videre behandling har nærmet seg med en blanding av forventning, kampvilje og en liten porsjon frykt.

Gårsdagens møte på sykehuset var likevel av det knusende slaget. Beskjeden er at de ikke ser muligheten for å bli frisk.

Prognoser på tid er ikke tema. Cellegift gjennomføres som planlagt, målet er redusert til å holde sykdommen i sjakk. Så vet vi hvordan det ender. Måneder og år kan passere i brukbar form og med godt innhold i livet. Men gammel mann kan jeg ikke forvente å bli.

Vi gråter mye, fortvilelsen er stor. Jeg har familie og venner rundt meg og kjenner på trygghet og varme fra fantastiske mennesker. Men det vonde er umulig å holde i sjakk.

Jeg filosoferer mye over livsoppgaven min. Den har vært definert rundt å skape trygghet for familien, muligheter i alderdommen sammen med Stine og gode forutsetninger for ungene til å bli sterke voksne. Underveis skulle vi ha det gøy!

Livsoppgaven er nesten den samme. Det blir ikke gøy som «hæla i taket». Det skal bli nært og varmt. Det skal bli minnerikt. Vi skal bygge styrke og karakter. Og vi skal tilrettelegge for praktisk/økonomisk endring slik at det står igjen et bærekraftig utgangspunkt til de som en dag må fortsette alene. 

Men først skal vi kjenne på sorgen. Vi skal være nær hverandre. Vi skal la oss overøse av kjærlighet. Vi skal feire jul.

Årets mørkeste dag ble beksvart. Det er vondt å dele denne.. Men jeg kan ikke holde den tilbake. Og jeg vet jeg ikke vil angre når varmen deres kommer i retur❤️

Fortsatt har vi tro og håp. Ingen kapitulasjon, men den nøkterne praktikeren i meg innretter seg raskt etter dyktige legers beskjed. Tormod derimot skal fortsatt ha livskraft og vilje.

Ikke minst har vi kjærligheten. Jeg kjenner den fra alle rundt meg og jeg kjenner hvordan den motiverer meg til å stå i svineriet.